Nova scotia duck tolling retriever, også kjent som toller, er en rase med mye futt og fart og mange særegenheter. Man eier egentlig aldri en toller, den eier deg, og har man først blitt eid av en toller kan ingen raser måle seg. Så snart man har fått én i hus, begynner man å drømme om fler...og fler...og fler... Farten, lekfullheten, gryntingen, godlydene, "skinke-sittingen" og den karakteristiske sovestillingen - tolleren er ganske enkelt noe helt for seg selv!
Tolleren har også et ytre som appellerer til de fleste, men man må ikke la seg lure. Tolleren er ikke noen "mini-golden" og egner seg dårlig som sofapynt. Den krever mye av sin eier, både psykisk og fysisk. Den har en sterk psyke, men er samtidig en relativt myk hund, hvilket gjør at den responderer dårlig på straff.

Selv om straff er en dårlig treningsmetode uansett rase, er den særlig lite egnet for tolleren. En toller bør trenes med positiv forsterkning da hardhendte metoder ofte "knekker" hunden fullstendig og du får en hund som er underdanig og uselvstendig, eller du kan få helt motsatt effekt og få en hund som blir aggressiv. Å "presse ned" en toller med makt psykisk eller fysisk er som å presse en badeball under vann - den holder seg nede helt til du slipper taket, da spretter den opp igjen, og da gjerne høyere enn hvor den var i utgangspunktet...! En toller som trenes med de rette metodene er uhyre samarbeidsvillig og oppmerksom. De er lettlærte, på godt og vondt, og er fulle av futt. Tolleren har hatt stor suksess som viltspor-, lydighets- og agilityhund, og etterhvert begynner også bruksmiljøet å få øynene opp for rasen. Tolleren er arbeidsvillig og utholdende, og viser ofte ikke tegn på at den er sliten før den kommer over dørstokken hjemme. Det gjør at man som eier må være flink til å lese hunden og se når den har fått nok.